Hjemlengsel og Bolivia

Det er rart hvor stor pris man setter paa familie, venner og hverdagslige ting hjemme, naar man er saa langt borte fra dem. Jeg har vaert alene i tre uker, men det foeles mer som tre maaneder! Hadde ikke trodd det skulle bli saa vanskelig etter saa kort tid, men jeg savner alle. Veldig. Mamma; jeg savner rene klaer, mas, og aa moete deg etter jobben paa tirsdager og tusle bort paa Moetestedet. Savner deg Pappa; som alltid er like blid og rolig hva det enn skulle vaere. Skulle saa gjerne tatt neste fly hjem og gaa i russetoget med Sandra, se Pettergull i finstasen og spise Gilde wienerpoelser hjemme paa 17 mai. Skulle oenske jeg kunne ta bilen bort til Beate, sitte utenfor og prate surr om alt og ingenting, eller kjoere rundt og hoere paa tyrkiamusikk. Skulle oenske jeg kunne bytte ut det blide ansiktet til Line bak kassa i matbutikken, her er det bare late slesker som saa vidt gidder aa trekke paa smilebaandet. Savner alle jentene, tyrkiaturene, fester, filmkvelder og jenteprat. Skulle gjerne hatt noen her som kunne stylet meg opp litt i min backpackertilvaerelse - Elisabeth, fort deg hit, kajalen min er borte! Det skal bli godt aa faa en ordentlig venn aa reise med, istedet for folk man moeter her og henger med et par dager foer de reiser videre. Jeg har det helt fantastisk paa tur, selv om jeg sitter og sipper litt naa. Gleder meg til aa see alle igjen!

Jeg har vaert i Bolivia i en uke naa, og liker meg kjempegodt. Etter 17 timer venting i Sao Paulo, gikk flyet videre til Lima, og deretter La Paz, Bolivia. Vi kjoerte inn i en stygg taake rett foer landing, og da jeg kunne se bakken bare noen meter under oss, gikk flyet RETT opp igjen. Vi sirklet i en stooor ring rundt flyplassen, og Herregud, saa redd jeg ble. Jenta grafset til seg Kristuskransen fra veska, og snudde seg mot vinduet for aa grine litt. Kransen gjorde sin plikt for lykke og vi landet trygt paa andre forsoek. Det var imidlertidig nok lykke for den dagen, jeg glemte nemlig aa ta med meg visakortet fra minibanken paa flyplassen da jeg skulle ta ut penger til taxien. Godt man har et mastercard liggende i lommebokji!

La Paz ligger i en dal 3600 moh. Paa veien fra flyplassen fikk vi utsikt over hele byen, med alle de stygge gamle murhusene som ligger klistret sammen og klamrer seg fast oppover i fjellsidene. Mitt foersteinntrykk av Bolivia er fattig. Veldig fattig. Folk har nok rett naar de sier at Bolivia paa en maate gaar bakover i tid. Her finnes KUN gamle rusthauger av noen biler, kun gamle falleferdige hus, og det finnes nesten ingen vanlige butikker. Langs veien staar gamle damer i tradisjonelle bolivianske klaer og selger ALT mulig rart. Penner og skriveboeker, pc-vesker og kameravesker. Mobildeksler og stikkontakter. Noen staar med svaere slynger med ledninger rundt halsen, noen selger sysaker og noen selger kosmetikk. Midt paa gata.. Merkelig..

Vel fremme paa hostellet jeg hadde faatt anbefalt av Frida som jeg moette i Rio, viste det seg at de hadde satt meg paa venteliste fordi de ikke hadde noen ledige rom for oeyeblikket. De viste meg til et annet hostell istedet. Jeg drasset rundt med ryggsekk og diverse remedier, opp og ned stupbratte gater, og klarte aa finne frem til Hostal Republica. Hostellet er kjempefint, og har, til en viss forbauselse, baade varme dusjer og dopapir. Jeg betaler ca 60 kr natta, og det er ganske dyrt her nede.
Sliten og lei etter flyreiser, bestemte jeg meg for aa sove noen timer. Det viste seg derimot aa vaere klin umulig, her er lufta saa tynn at det rett og slett var vanskelig aa puste. Jeg har i tillegg paadratt meg en god forkjoelelse, og det gjoerde ikke akkurat ting lettere. Jeg begynte en liten stund aa lure paa om jeg kanskje hadde faatt svineinfluensa fordi det var SAA vanskelig aa puste, og bestemte meg for aa ta en taxi strake vegen til en lege neste dag hvis det ikke ga seg. Heldigvis forklarte en paa rommet mitt at det er helt normalt aa ha det sann de foerste dagene i slik hoeyde. Dag 1 i La Paz var stort sett egentlig en ganske kjip dag. Jeg fant meg en kafe og spiste en hamburger i min troette ensomhet foer jeg gikk og la meg for kvelden klokka ni. Vaaknet foroevrig midt paa natta av at jeg nesten laa og gispet etter luft. Djiizz...

Allerede neste dag var formen bedre, men man foeler seg ikke akkurat som noen toppidrettsutoever naar man blir staaende og puste og pese etter hundre meter rolig gange i bortoverbakke. Brukte dagen paa aa bli litt kjent i byen, og fant, etter aa ha gaatt et kvarter i motsatt retning - frem til det beroemte heksemarkedet. Det er det kuleste markedet jeg har sett noen gang. Man finner alt mulig av klaer laget av alpakkaull, vesker, souvernirer, smykker, kokaprodukter og diverse hekserier. Jeg kjoepte to par ullsokker, en veske, en lue og tre smaa punger til en latterlig sum av ca 100 kr tilsammen..
Resten av dagene har jeg vaert med to soerafrikanske jenter, Claudia og Tessa. Vi har vaert nok en tur paa heksemarkedet og brukt litt penger, vaert paa Coca-museum og hengt i baren paa hostellet deres rett over gaten for der jeg bor. I motsetning til hjemme i Norge, har jeg foelt meg som en skikkelig party-pooper og gaatt og lagt meg senest klokka 23.00. Tragisk, hva? Kan ikke skjoenne annet enn at det er hoeyden som gjoer meg saa sliten.
Paa soendag dro jeg paa ekte boliviansk wrestling med et par australske karer og en israelsk roedtopp jeg har blitt kjent med paa hostellet. Vi ble trykt inn i en gammel idrettshall med en boksering i midten, og et helvetes leven. Noen turister satt nederst paa gulvet foran ringen, men mesteparten av publikum bestod av bolivianere, bayer, oldinger, damer og herrer - som syntes aa ha det overstadig festlig. Ikke at jeg skal uttale meg sa mye om mine kunskaper naar det gjelder wrestling, men det var saa DAARLIG at jeg ble sittende og smile oppgitt en stund foer vi tok taxi ned til hostellet igjen foer det var ferdig. Jajja, da fikk man slaatt ihjel den tiden!

Mandag slappet jeg av paa hostellet, gikk en siste tur paa heksemarkedet, og mannet meg opp til en 12 timers busstur til Uyuni klokka 21.00. Bussen var fin, vi fikk mat og drikke og saa film. Fra La Paz er det ca 55 mil til Uyuni, men ca 15 av disse er uasfalterte - altsaa grusveier. Litt ute paa natten vaaknet jeg av at bussen ristet og braakte saa sinnsykt at det var som aa sitte inni en toerketrummel. Vesker og ting humpet rundt paa gulvet, vinduene ristet seg aapne, og armlenet paa setet foran meg ristet seg av! Det var ikke bare bare aa ha en fis eller to paa lager naar det homper saa faelt, skal jeg si dere.. Fikk ikke sove noe saerlig mer, men det var interessant aa sitte og se ut av vinduet naar sola stod opp, vi naermet oss byen og folk satt paa jorder rett ved veien og dreit i lynga. Daarlig med dass i boliviansk fjellheim, gitt!
Etter aa ha lett meg ihjel etter mobilen som viste seg aa ligge godt gjemt nedi veska, ramlet jeg ut av bussen, sist av alle. Der stod en koselig liten mann og ventet paa meg og lurte paa om jeg var HINDA Fyhn. Joda, jeg var Hinda Fyhn, og han fulgte meg til byraaet sitt, hvor jeg hadde booket en tre dagers tur rundt saltslettene og naturreservater soer-vest i Bolivia.
Jeg fikk spist litt frokost og freshet opp trynet paa en deilig dass, og to timer senere bar det avgaarde i en sliten Toyota firehjulstrekker. Meg, amerikanske Jacob, ei japansk jente ved navn Migami, et fransk ektepar, en dritkjekk fransk gutt som ikke har hoert om saape og deodorant, hans far, og Elias, vaar lille bolivianske sjafoer og guide. Etter aa ha kranglet litt med turistpolitiet fordi bilen manglet brannslukningsapparat, og vi var en person for mye, fikk vi kjoere avgaarde, med saltslettene som foerste maal. Salar de Uyuni er verdens stoerste saltslette paa 10500 km2, ca 3600 moh. For 40 000 aar siden var det en gigantisk innsjoe her, som toerket ut og etterlot seg TI MILLIARDER TONN salt. Vi brukte dagen her, besoekte en gammel togkirkegaard, en oey med noen av verdens stoerste kaktuser midt ute i saltet, og overnattet den foerste natten paa et salthostell langt ute i oedemarka. Hele hostellet var laget av salt, gulvene var dekt med store saltkort, bordene og stolene var laget av salt, og jeg sov i en seng laget av salt.. Etter en god middag med suppe og lamastek (tror jeg), gikk jeg og la meg tidlig siden vi skulle videre klokka fem neste morgen.

Det ble morgen, klokka ble fem, og jeg og japaneren var de eneste vaakne sjeler aa see. Vi gikk ut og saa paa stjernene mens vi ventet paa at de andre skulle staa opp. Stjernebildet her er helt annerledes enn det hjemme, jeg tror aldri jeg har sett saa mange paa en gang. Helt spesielt, stedet var stille som i graven, og jeg talte 21 stjerneskudd paa en liten halvtime foer de andre kom. Vi spiste en toerr frokost, og dro videre. Det ble mye kjoering paa humpete fjellveier, trangt og svett, men det er saa mye fin natur at man glemmer det. Nesten da. Vi stoppet ved en lagune med masse flamencoer og spiste en knallgod lunsj Elias ordnet til oss mens vi knipset bilder av flamencoene - og hostet og blaaste bort for min del. Videre fikk vi motorstopp, jeg koste med en liten oegle som den stinkende franske fyren fant, mens faren hans hjalp til med aa fylle bensin fra svaere tanker som laa tjoret fast paa taket sammen med all bagasjen vaar.
Siste stopp denne dagen var Laguna Colorada, et naturreservat, nok en gang med masse flamencoer. Her skulle vi overnatte paa et aldeles jaevlig muggent hostell - hvis man i det hele tatt kan kalle det et hostell. Ingen dusj, null vann i springen, sprutlakkerte illeluktende doer uten laas, og kanner med vann vi maatte bruke for aa skylle ned med. Det er rett og slett tortur aa vaere jente paa et saant sted. Sengene var steinharde med pannekakemadrasser og foerti pledd, sjarmerende, sjarmerende! Naturen rundt var i hvertfall nydelig. Det var ikke mye annet aa gjoere her enn aa gaa tur rundt omraadet og spise litt middag, saa hele gjengen gikk og la seg i ni-tiden, vi skulle nok en gang opp klokka fem neste morgen. Det ble en iskald natt paa nesten 5000 meters hoeyde. Superundertoey, mamma's blaa ullsokker, genser, t-skjorte, to soveposer, pledd, snorking, hosting og lite soevn.

Humoeret var ganske paa baann torsdag morgen, da vi kom oss ut i den bitende kulda klokka fem, uten frokost. Vi kjoerte en stund i bekmoerket og stoppet ved noen geysirer - "Kjempefint, *klikk,klikk* " Jeg er sulten..." - og kjoerte videre til et sted med varme kilder man kunne bade i. Det hjalp ikke et fnugg at sola stod opp, jeg trodde virkelig jeg skulle fryse ihjel. To av gutta i gruppa badet i den varme kilden som holdt 35c. Tror det var lettere aa hoppe uti enn aa komme seg opp derfra, stakkars gutter - det var is paa innsiden av vinduene paa bilen, der vi andre stod og spiste frokost og slo floke. Etter en liten time stuket vi oss sammen i bilen igjen og kjoerte Jacob og fransk far og soenn til den chilenske grensa, sa hadet og lykke til. Saa satte resten va oss kursen tilbake mot Uyini og sju timer bilkjoering. Det ble sju lange, troette, tause timer, men alltid noe aa see paa utenfor vinduet. Naa og da kjoerte vi gjennom bittesmaa landsbyer med noen faa hus, en liten supermercado og dass for trengende turister. Jeg skjoenner ikke at folk kan bo saa isolert fra omverdenen, avstandene er enorme, og de har saa aa si ingenting. Stakkars barn som vokser opp saanne steder, jeg syns oppriktig synd paa dem.
Etter mil pa mil med sletter, daler, lamaer og grusvei kom vi omsider frem til Uyuni. Takk og farvel til mine reisekamerater de tre siste dagene - naa var det om aa gjoere aa finne seg en dusj foer bussen gikk tilbake til La Paz samme kveld. Guiden paa byraaet anbefalte meg et hostell like i naerheten. Det var aarhundrets beste dusj, for en ussel tier. Moette to sveitsiske gutter jeg ble kjent med i Rio, og ble staaende aa skravle litt med de en stund. Gikk og fant meg litt mat, og kom meg trygt og tidsnok paa bussen, ren og pen og fornoeyd.
Jeg ankom La Paz klokka halv sju i morges, praiet en taxi rett tilbake til hostellet som ikke hadde noen ledig seng til meg - enda jeg betalte den for tre dager siden. Ventet i 20 aar og fikk omsider en seng, men har ikke tid til aa sove enna, i dag skal jeg vaske klaer og organisere ryggsekk - for ca 67 gang paa 3 uker.

Ilha Grande

Paa fredag var planen aa legge seg tidlig og pakke ferdig, saa alt var klart til aa reise til Ilha Grande dagen etter. Slik gikk det derimot ikke.. Jack presenterte meg for Bjoern, en norskperuaner, og hans fetter Angel. Etter mye om og men fikk gutta overbevist meg om at jeg kom til aa angre meg groenn hvis jeg ikke ble med dem til Lapa, det var fredag kveld, og da forvandles gatene til et eneste stort dansegulv. Det var folk overalt, vi gikk i koe i gatene, og folk solgte drittbillig drikke fra boder rundt omkring. Vi hadde det kjempegoey, og var ikke hjemme foer klokka ble fire. Det var da fire timer til jeg skulle vaere vaaken og klar for tur, og da jeg trodde jeg hadde laast telefonen inne i safen i lobbyen som var stengt, bestemte jeg meg for at jeg skulle doegne. At jeg fikk pakket med meg alt jeg trengte paa turen til Ilha Grande, tror jeg Gud i det hoeye soerget for.. Ca halv ni loerdag morgen moette jeg Sasha og Elli, som ogsaa hadde vaert i Lapa kvelden foer, saa det var tre slitne gringos som led seg gjennom tre timer paa bussen til havna, og enda to kvalme drittimer paa en raatten fiskebaat for aa komme oss til Ilha Grande. Da vi kom frem, fant vi ut at det saa absolutt var verdt en slitsom dag med reising. Ilha Grande er rett og slett et paradis. Oeya har ingen biler, bare noen faa hundre innbyggere, og bysentrum ligger saa aa si paa stranda, med masse koselige butikker og hosteller. Vi moette en engelskmann som viste oss til hostellet, og maatte drasse med oss bagasjen helt til den andre enden av stranda, hvor vi sjekket inn paa verdens koseligste sted, med egen brygge og basseng ute i vannet. Etter aa ha dusjet av meg fyllesyken, duppet jeg av i en av hengekoeyene paa brygga. Jeg kunne ligget der ennaa, og kikket paa alle de smaa fiskebaatene i havna og se sola gaa ned bak aasene. Paradis! Samme kveld holdt nabohostellet Mankini-party, og det endte med at masse gutter floey rundt i bikini hele kvelden. Sliten og troett som jeg var, orket jeg ikke aa danse paa bordene og drikke som ei sil, som alle de andre gjorde, og gikk og la meg i tolvtiden.
Soendag dro vi paa baattur til noen av strendene rundt paa oeya, hvor vi ble kjent med Siri og Ane, to jenter fra Tromsoe. Vi avtalte aa gaa tur med de neste dag, og det ble en to og en halv timers hike opp og ned aaser, gjennom skogen og langs strender, foer vi kom til Lopes Mendez, som er en av de fineste strendene paa oeya. Sanden var kram som snoe, og kritthvit, og jeg er forresten sikker paa at det fortsatt ligger en god del igjen i bikinien min, selv om den er vasket..
Det var ikke goey aa reise hjem igjen i gaar, men man maa naa bare komme seg videre. Zac og Liam fra hostellet mitt i Rio hadde invitert fire engelske gutter vi ble kjent med paa oeya, til aa komme dit og vaere der med oss den siste natta, saa vi kunne ha en skikkelig "ha-det-bra"-fest, siden de fleste av oss reiser videre i dag. Det var en knall kveld paa House, en klubb i Leblon som serverte gratis Caipirinhas fra ti til tolv! Jeg reiste hjem naar det var slutt paa gratis drikke. Kanskje like greit - fornuftig for baade lommeboka, og sekken som stod paa hostellet, klar til aa pakkes.
I dag stod jeg opp tidlig, og var uthvilt og fornoeyd, og hadde god tid paa meg til aa skravle litt med folk foer jeg maatte reise til flyplassen. Jeg kommer til aa savne alle sammen, har faatt saaaa god kontakt med folk paa hostellet de siste dagene, saa det var kjipt aa gi hadet-klem til masse supre mennesker jeg mest sannsynlig aldri kommer til aa se igjen. Men men, saann er det aa reise, og lenge leve facebook!
Naa er jeg helt paa egen haand igjen, og starter med blanke ark - en god foelelse.
Jeg landet i Sao paolo i ett-tiden i dag, og var ikke helt klok paa hvor jeg skulle gjoere av meg frem til flyet gaar videre klokka seks i morgen tidlig.. Etter mye om og men, har jeg kommet meg inn til byen og tatt inn paa et hotell, saa jeg slipper aa sitte paa flyplassen og kikke paa folk og bite negler i hele natt. Dette er rene luksusen i forhold til det jeg har vaert vant med de to siste ukene. For 350 kr har jeg faatt et stort rom med min egen dobbeltseng, eget RENT bad, og tv. Det blir nesten litt trist aa reise herfra og vite at neste stopp, Bolivia, er det fattigste landet i Soer-Amerika - og at standarden ligger deretter. Sjarmerende det! Naa skal jenta faa seg litt middag, saa baerer det rett opp paa rommet igjen, der tv'en og boka mi venter.

We'll might as well just enjoy this fuckin' vacation!

Endelig har jeg fatt dratt meg avgaarde paa en internettkafe. Det har kvernet rundt oppi hodet mitt i tre dager naa, men jeg har bare ikke giddet aa lete. Veldig greit at jeg naa fant ut at jeg bor 200 meter unna.. Anyways, de tre siste dagene har vaert baade knallkule, og totalt ukule. Mandag hadde jeg avtale med Krista og Yodi om aa moete de i ti-tiden saa vi skulle rekke en liten tur paa stranda foer vi skulle paa fotballkamp paa Maracanã. Jeg heiv meg opp av senga rundt aatte, doegnvill og bakfull, og klokke hadde jeg heller ikke. Vi kom oss omsider ned paa stranda rundt halv elleve, og grillet skinkene og fleipet om jentenes diarèproblemer i en droey time foer det bar opp paa hostellet igjen, og vi gjorde oss klare til kamp. Bare folkene fra mitt hostell fylte to minibusser, det er tydelig at Maracanã er noe man virkelig boer faa med seg her. Det var finale mellom Botafogo og Flamengo, to av de mest populaere lagene her. Guidene vaare fikk loset alle inn paa stadion, noe som ikke var saa lett, det KRYDDE av folk. Maracanã er verdens stoerste fotballstadion og rommer neste 200 000 mennesker. Vi kom ut paa tribunen, og bare stoppet opp og glante en stund. Det var tettpakket ooooveralt, store, smaa, tjukke og smale, jenter og gutter, med bannere, ballonger, plakater, flagg og "noedbluss". Vi havnet paa tribunen med sola MIDT i fleisen, og jeg skjoente straks at dette kom til aa bli en svett ettermiddag. Heldigvis flyttet vi oss over i skyggen, fordi Renata, jenta som jobber paa hostellet, er Botafogosupporter, og ville sitte paa deres tribune. Jeg fikk egentlig ikke engang med meg at kampen startet, det var like mye liv i timen foer, som under selve spillet. ALLE i publikum stod paa setene og hoppet og danset og sang, saa det var umulig for lille Linda aa se noe, naar hun ville hvile bena litt. Foelte meg jaevlig smart der jeg stod med mursteinskameraet rundt halsen og en liten bergans-sekk paa skuldra. Jeg fikk med meg ca 5 % av kampen, resten av tiden brukte jeg paa a se paa folk rundt. Helikoptre sirklet over stadion hele tiden, med folk som sikkert hadde betalt en good slump med lommerusk for aa see levenet fra lufta. Jeg tror aldri jeg har sett noen med slik lidenskap for fotball som brasilianere. Senere denne kvelden dro jeg ut og spiste med Yodi og Krista, og vi havnet paa samme restaurant som tre tyskere de har blitt kjent med. Vi drakk Caipirinhas og koste oss i flere timer, og gutta hadde tydeligvis ikke faatt med seg at dette var en restaurant, og ikke noe diskotek, de hylte og lo saa faelt at folkene paa bordet ved siden av oss forlot restauranten etter aa ha sittet og glant dumt paa oss en stund. Who cares, we're in Rio, og det var Krista og Yodi's siste kveld! De to siste dagene etter at jentene dro, har jeg for det meste bare vaert for meg selv. Lest bok, toerrpratet litt med folk paa hostellet, og shoppet meg Havaianas, som er latterlig billige her i forhold til hjemme. En dag det regnet tuslet jeg ned paa stranda for aa ta bilder, saa sikkert max kul ut der jeg stod i styrtregnet og fotograferte sand... I gaar var jeg en tur paa Ipanema beachen, mutters alene. Satt der et par timer og koste meg i sola med boka mi og musikk, og sa "No, obrigada" sikkert sekstifire ganger til alle selgerne som traver rundt med all dritten sin. Det ble overskyet utover formiddagen, og jeg pakket sammen tingene mine og gikk opp paa hostellet igjen, tok en lang dusj og satte meg paa balkongen med boka mi. Fy fader som jeg var drittlei av aa vaere alene og lese bok og kjede meg, foelte meg rett og slett ensom. Jeg bestemte meg for aa ga ned i lobbyen og hente Kristuskransen (lykkearmbaand) som jeg har faatt laane av Sandra, og se om det hjalp. Ekkelt var det, ca en halvtime etterpaa, kom en av tyskerne jeg, Yodi og Krista hadde vaert ute med, og spurte om jeg ville vaere med og spise middag, han tenkte at jeg kanskje kjedet meg, siden jeg var alene. Kvelden ble bra, vi gikk paa en restaurant i naerheten, jeg tok en drink mens han spiste, og drinken var saa god at jeg maatte kjoepe en "to go" naar vi skulle betale regningen. Alle paa hostellet hadde samlet seg ute i gaarden, det virket som hele gjengen skulle ut, i og med at flere av de reiser videre i dag. Vi hadde det kjempegoey, og da klokka ble ti, og de gamle folkene som bor mellom hostellene i gaarden skulle legge seg, gikk vi bort til et gatekjoekken paa hjoernet, hvor folk samles hver kveld. En gjeng brasilianere som henger der, disket opp med grillmat for en billig penge, og en av de hentet en gammel bil med et helsikes anlegg, og det dundret musikk i hele gata. Koos! Vi drakk og pratet i flere timer, noen kom og noen gikk, og vi bestemte oss for aa dra til et utested i Leblon. Jeg, tyskeren, Jake fra N.Y, to indiske australiere, en franskmann, Thilo fra Sveits og to rare engelskmenn dro til dette jaevla utestedet, hvor det var tettpakket, daarlig musikk og seksti grader. For aa komme inn maatte hver og en skrive inn navnet sitt paa en datamaskin, og vi fikk hver vaar brikke som vi maatte ta vare paa. Jeg gadd ikke vaere der mer enn en droey halvtime, gikk lei av musikken, og denne noe skeive indiske australske jenta som snakket til meg som hun hadde kjent meg halve livet, og skulle holde haanda mi hele tiden og danse paa meg som hu var en jaevla stripper. God natt, folkens, dette gadd jeg ikke mer. For aa komme meg ut av bula, maatte jeg staa et kvarter i koe, levere kortet mitt i en luke, og betale 20 rs, deretter kunne mannen i doera registrere kortet mitt paa en datamaskin, og see at Linda Fyhn hadde betalt inngang (eller utgang?), og dermed hadde Linda Fyhn left the building. For foerste og siste gang haaper jeg.
I dag har jeg bokket tre netter paa Ihla Grande, en stor oey noen timer soer for Rio, den skal vaere helt bilfri og med over 120 smaa og store strender. Jeg snakket med en gutt i gaar som hadde vaert der, og han sa at Ihla Grande er en bit av paradis. Gjett om jeg gleder meg til loerdag!

Kristus og sangriaparty

I gaar var en lang, men knallbra dag. Jeg ble hentet paa hostellet i halv elleve-tiden for aa dra paa rundtur i byen. Heldigvis kom jeg i prat med to canadiske soestre fra hostellet som jeg havnet ved siden av paa bussen. Vi durte avgaarde mot en av nasjonalparkene mens reggaemusikk dundret ut av hoeyttalerne, stemningen i gruppa var paa topp. Foerste stopp var en hangglidingrampe laaaang oppaa en av aasene her, bussen humpet og gikk og kom saa vidt opp de bratte bakkene. Vi maatte gaa til fots et lite stykke, og kom opp til en diger plass hvor sikkert 15 paraglidere ble gjort i stand. Vi fikk gaa ut til rampen, og det var en helt sinnsyk utsikt. Knips, knips, vakkert, vakkert, vi hadde sett nok, og alle var klare til aa dra, men ble sittende en good stund og vente paa sjaafoeren som tydeligvis hadde det max festlig i telefonen. Senere kjoerte vi videre for aa se en foss inne i regnskogen. Guiden fortalte at all regnskogen i Rio ble revet ned naar portugiserne kom hit paa 1700 tallet, da marken skulle bli brukt til kaffeplantasjer. Slaver maatte senere plante ny regnskog, noe jeg synes virker helt rart, for man skulle tro denne skogen har staatt her i tusenvis av aar. Noen steder paa stien var det bare saa vidt sola trengte igjennom.. De to canadiske soestrene og jeg begynte aa bli klare for lunsj, men guiden foreslo aa droppe lunsjen, saa vi skulle faa mer tid til aa se mer av Rio. Han kjoerte oss til Santa Teresa, Rios eldste nabolag, og vi hoppet av bussen og tok en trikketur gjennom gatene, til en ussel pris av 60 cent, eller ca 2 kr. Rett i naerheten laa Lapa-trappene, et kjent sted i Rio hvor Snoop Dog har spilt inn en av musikkvideoene sine. Denne lange trappen er blitt flislagt igjennom atten aar, med fliser i alle verdens farger og former, og med bilder og skrift fra hele verden. Kunstneren selv, en saer , rar mann med verdens frodigste bart kom gaaende nedover trappen, og vi lurte til oss noen bilder sammen med han. Naar han fikk vite at jeg er fra Norge, viste han meg flere fliser derfra. Kult! Dagens hoeydepunkt var uten tvil Kristusstatuen, han er den jeg har gledet meg aller mest til aa se her i Rio. Vi kjoerte opp en bratt aas, og gikk oerten trapper, og kom endelig frem. Utsikten var av en annen verden! Helt utrolig aa tenke paa hvordan de har klart aa frakte alle de store stenene opp dit paa 1930-tallet.. Dagens tur naermet seg slutten, og jeg kom meg hjem og tok en dusj, og hang litt ute i gaarden med Leena og et par engelske gutter. Leena foreslo at vi skulle ha et Sangria-party samme kveld, og vi dro avgaarde med gutta for a handle inn frukt, roedvin og sprit i boetter og spann for aa lage den tradisjonelle brasilianske drikken. Stemningen ble knallbra utover kvelden, vi fikk samlet 10-15 stykker i oppholdsrommet vaart, og jeg traff blant annet en australsk svenske som jobber i Hemsedal. Deilig aa prate litt norsk igjen! Noen av oss dro ut paa byen, til Pink House i Lapa, hvor de serverte gratis oel til klokka to paa natta. Det var helt spesielt, tettpakket med folk i en diiger bakgaard, og sambaband spilte live paa scenen. Jeg var sliten etter en lang dag, saa Leena og jeg tok turen hjem i to-tiden..
Skal legge ut bilder litt senere, naa venter folk paa data.. Sneijks!

To timer paa flyet til Paris, fem timer med traakking paa Charles de Gaulle flyplassen, deretter elleve timer paa flyet til Rio. Det ble en lang dag, og en lang natt, sliten i halebeinet, troett, og drittlei sure flyvertinner. Flyplassen her saa ut som en halvferdig slitt lagerbygning, og jeg stod i koe en halvtime i en svett hall for aa komme gjennom passkontrollen. Ute i ankomsthallen stod haugevis med mennesker med smaa plakater med navn paa folk de skulle hente. Ingen "Linda Fyhn". Jeg traakket rundt en stund, men ingen saa ut til aa ha husket at jeg skulle komme i dag. En hyggelig taxisjaafoer kom bort til meg og spurte om jeg trengte hjelp, saa jeg fikk han til aa ringe hostellet for meg. De hadde tydeligvis ikke faatt med seg at jeg skulle bli hentet, og hadde heller ingen ledige biler for oeyeblikket. Je rait, tenkte jeg, men var fornoeyd med at taxisjaafoeren skulle kjoere meg inn til hostellet paa deres regning. Jeg maa ha sett ut som en idiot der jeg satt i bilen og maapte og gliste ut av vinduet. Endelig! Solen skinte, samtidig som noen sinnsyke regnskyer veltet innover himmelen. Med en gang vi naermet oss byen dukket favelaene (slummen) opp, i aassidene, og langs motorveien. Sjaafoeren snakket loest og fast om kriminalitet, hvor det var trygt aa gaa, og viste meg Maracanã, verdens stoerste fotballstadion, med plass til 120 000 mennesker. Da vi naermet oss byen, pekte han opp paa en stor skogkledd topp, og der stod den enorme Kristusstatuen og skuet over Rio. Klokka var bare halv aatte paa morgenen, men halve byens befolkning var allerede ute og jogget oeg boeyde og toeyde, eller rodde paa vannet. Vel fremme i Ipanema, ble jeg tatt imot av en freaky dame, som driver hostellet sammen med soennen sin. Hostel Girl from Ipanema er et kjempekoselig hostell, med mange smaa hus inne i en bygaard. Jeg sjekket inn, og soennen hennes bar min seks tonn tunge sekk innerst i gaarden, til hus nr 19 og opp i annen etasje og inn paa et rom der det laa en jente og sov fra foer. Hun braasnudde seg, og sa paa engelsk at tingene hennes laa utover hele, men jeg maatte bare dytte de bort hvis jeg trengte plass, og smilte, saa snudde hun seg igjen og sov videre. Jeg gikk og la meg nesten med en gang, etter aa ha omorganisert sekken min litt ute paa verandaen saa jeg ikke skulle vekke henne. Etter et par timer, var begge vaakne, og jeg bare haapte paa at vi kanskje kunne komme i prat. "Did you arrive this morning?" spurte hun. YESS, endelig hadde jeg noen aa prate med, etter saa mange timer i selskap med meg selv. Jenta heter Leena, er 28 aar og er fra Seattle, USA. Hun reiser ogsaa alene, og fortalte meg hvor herlig hun syns det var da hun la ut paa reise alene for foerste gang som 19aaring. Hun inviterte meg med paa stranda, jeg fikk hoppet i bikinien min, brun og lekker som jeg er, og klinte det deilige seige haaret opp en ball paa hodet. Vi gikk foerst paa en liten kafe i naerheten, siden jeg var sulten. Jeg tror forresten Brasil har det stoerste utvalget av ferskpresset juice i hele verden, nam nam! Leena fortalte meg om hva jeg boer passe paa, hvordan jeg kan sjekke om det er montert kopimaskin paa minibanken (hjelp...) og naar jeg kan bade og ikke bade. Vi gikk nedover, og jeg saa egentlig bare litt hav langt i det fjerne. Da vi kom ned paa gata som gaar langs stranda, maatte jeg bare staa og gape noen sekunder. Jeg har ALDRI sett noe saa fint. Sanda var helt lys, og stooore hvite boelger dundret inn over land. Det saa ut til at det var farlig aa bade i dag, for det var saa aa si ingen i vannet. Vi fant oss en flekk og satte oss ned i sola, og bare kikket rundt. Selgere travet rundt og hylte om alt mulig rart, grillet ost, bikinier, brus og saronger. Leena fikk prutet paa en sarong til meg, med det brasilianske flagget paa, jeg betalte 10 rs, ca 35 kr. Etter en liten halvtime begynte det aa regne, og vi pakket fort sammen og tok turen tilbake til hostellet for en velfortjent dusj, hvertfall for min del. Resten av dagen surret vi egentlig bare rundt, gikk og spiste middag, og jeg fortalte Leena om Norge, proevde aa forklare at det faktisk ikke er natt i seks maaneder av aaret, og at ikke alle nordmenn har hvitt haar og blaa oeyne =) Jeg la meg for aa slappe av litt paa senga i sjutiden, vaaknet et par ganger iloepet av natta, og stod opp klokka halv sju i dag tidlig, lys vaaken og fornoeyd! I dag skal jeg paa Rio-trip organisert av hostellet, vi skal opp til Kristusstatuen, Sukkertoppen, se en kjent gammel katedral, se bysentrum og Sambodromo, stedet der de danser samba under karnevalet. Naa skal jeg sjekke VG, og kanskje gaa og se om jeg finner noe frokost foer jeg maa moete opp. Vi talast =)

En merkelig dag..

Jeg kom hjem fra en FANTASTISK 12 dagers tur til Istanbul med Beate søndag kveld. I dag stod jeg opp litt over elleve, uthvilt og fornøyd. Etter en lang runde med mysing i kjøleskapet lot jeg dagens frokost bli noen gode grove blingser med norsk Stabburet Makrell i tomat. Må si det var litt nedtur å komme hjem igjen, og det gjorde ikke akkurat ting noe særlig bedre å betrakte Åssiden i grått duskeregn, der jeg satt og stappet i meg frokosten min. Det var nå bare to dager til den store turen min, og jeg hadde en del å gjøre i dag. Det var mye skittentøy og dritt å pakke ut, og mye å pakke ned igjen, til onsdag. Vanligvis er jeg en som syns halve gleden med å reise er å skrive side opp og side ned med pakkelister, og dekorere hele stua med klær og ting jeg skal ha med meg, før jeg pakker det fornøyd ned i kofferten. Men fy faen så dårlig humøret mitt ble etterhvert.. Hele dagen har stort sett vært en skikkelig drittdag. Jeg følte total likegyldighet over å snart skulle legge ut på drømmeturen min, og irriterte meg grønn over å ikke glede meg til å pakke. Jeg gikk rett på rommet mitt og satte meg på datan for å klage litt, begynte å grine og snufse, og da mamma kom i døråpningen og spurte om jeg var blitt forkjølet, rant begeret over. "Jeg er ikke forkjølet, jeg griner!" tuta jeg tilbake, og da begynte mamma også. Jeg ble sur, la meg furten på senga, og ble rett og slett sliten i huet av å se på den tomme ryggsekken som snart skal være stapp full av alt jeg trenger de neste 3,5 månedene. Etter å ha døst på sengen i et par timer, klarte jeg å karre med meg sekken og litt tøy ut på stua, satt der og glante furtent ut i lufta en liten stund til, før mamma begynte å engasjere seg litt. Sakte men sikkert ble humøret bedre, og stuebordet ble fullere og fullere med klær, piller, undertøy og diverse stasj jeg trenger. Spør meg ikke hvorfor ting var som det var i dag, slitsomt var det hvertfall.. Kanskje jeg bare er litt stressa om dagen? Det hjalp også å komme seg litt ut og truffet Anette og Elisabeth.. Nå skal jeg hvertfall snart legge meg, i morgen vekker mamma meg klokka ti sharp, vi skal ut og handle diverse remedier hun har skrevet opp på gule lapper i brillehuset sitt og på A4-arket som ligger på benken. Tørkesnor, diarèpiller, tannbørste, vannflaske, flystrømper, kodelås, solkrem, etc. Det blir en bra dag! =)

Kjære tid - hvor ble du av?

Da er snart tiden inne, 16 dager igjen til jeg setter meg på flyet alene.. Ryggsekk er i boks, jeg er sprøytet full av vaksiner, iPoden er oppdatert med det nyeste og kuleste, myggnett og svindyre myggmidler er kjøpt inn, og malariapiller ordnes i morgen. De fleste praktiske ting er klare. Men er Linda klar? Nå om dagen kjenner jeg meg egentlig langt fra klar. Jeg føler ikke jeg har fått gjort halvparten av det jeg skulle gjort. Hvor faen ble tiden av? spør jeg meg selv. Hva med alle reisebøkene fra biblioteket jeg hadde planer om å lese istykker, som ligger nedstøvet på kjøkkenbenken? Hva med frisørtime og hva med å begynne å pakke litt? Utallige pakkelister er skrevet for uker siden, men nå klarer jeg nesten ikke glede meg engang, og det er faen så irriterende. Den siste måneden har bare flydd forbi, og jeg blir sprø av å tenke på at jeg snart skal dra. Lurer på om det kanskje begynner å gå opp for meg at jeg skal være borte fra venner og familie i nesten 4 måneder, og det gnager litt det også. I dag rant begeret greeeit over, og jeg satt og sippa og klagde foran mamma og pappa i sikkert en halvtime før jeg gikk og la meg til å sove istedet for å ta sol. Æsjamei. Tror rett og slett jeg trenger å komme meg bort en stund fra alt stress, og turen til Istanbul med Beate om to dager, kunne ikke vært bedre taimet og tilrettelagt. Det blir såå gøyy! Fotballkamp og bursdagsfeiring og litt skikkelig kvalitetstid =) F - to - the - niz..
Ti timer til siste arbeidsdag på Lekeland!

Sov søtt <3

Brownies og reisefeber

Det er en og en halv måned siden sist jeg blogget, og tiden har gått såå fort! Nå er det 1 mars allerede, og jeg merker det snart begynner å bli alvor. Siste del av flybilletter er betalt, og fem netter på Hostel Girl From Ipanema i Rio er booket, så er hvertfall det klart. Torsdag dro jeg tidlig fra jobben, bort på Smittevernkontoret for å få de to første reisevaksinene mine, mot hepatitt ditt og datt og diverse uhumskheter. Fredag kjøpte jeg endelig hikingstøvlene jeg har hatt lyst på i flere uker, og på lørdag sa jeg opp jobben min på Eurospar etter to og et halvt år. Det blir rart å slutte.. I kveld er jeg hos Elisabeth for å planlegge litt. Vi har stappet i oss en halv langpanne med nybakt brownies, blitt litt klokere på hvor lang tid vi kan beregne i hvert land, og er nå enige om jeg skal ha med meg 3 bh`er på turen. Lenge leve Biotex! Det gjenstår fortsatt en god del planlegging og innkjøp, og jeg har på følelsen at det blir mye lesing på senga, lonelyplanet.com og graving i lommeboka de kommende dager og uker. Hele greia er fortsatt så fjern, men det nærmer seg så fort! Nå skal vi gå og legge oss så vi hvertfall er litt opplagte i morgen. Jeg gleder meg nesten litt til jobb, å faktisk vite at det er under en måned igjen med støl rumpe bak kassa... Nattinatt!

3 måneder igjen...

Jeg er nå inne i dagens niende time foran dataen.. (Ja, det er faktisk sant..) Det tar tid å planlegge en tur, det er sikkert og visst. Men Gud, som jeg koser meg. Jeg får aldri lest nok, sett nok bilder, eller notert nok om hvert sted jeg skal besøke. Det er i dag 3 måneder igjen til jeg reiser, og for tiden er jeg så gira at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få dager og uker til å gå. Reiseruten har jeg hvertfall klar, en fin reiserute, og jeg gleder meg! Fantastiske Solbjørg på Kilroy Travels har hjulpet til med å booke flyturer og kommet med masse tips jeg ikke kunne vært foruten. Tusen takk for all god hjelp. Flyruten ble som følgende:

Onsdag 15 april : Oslo - Rio de Janeiro, Brasil
I Rio skal jeg vandre rundt og bli kjent med byen en liten uke, før jeg reiser på en 7 dagers tur i områdene rundt.

Onsdag 29 april: Rio de Janeiro - La Paz, Bolivia
Den 11 mai reiser jeg på en 5 ukers opplevelsestur fra La Paz, Bolivia, gjennom Peru og Equador, sammen med en forhåpentligvis kul gjeng! Før dette har jeg ca halvannen uke på egen hånd hvor jeg tenkte å utforske områdene litt lenger sør i landet.

Mandag 15 juni: Quito, Equador - Panama City, Panama
Etter to måneder på reisefot alene, skal det bli deilig å få norsk selskap. Elisabeth has arrived! Hun møter meg i Panama og vi skal reise videre sammen de seks resterende ukene.

Mandag 13 juli: Cancun, Mexico - Chicago, USA
Etter nesten en måned gjennom Mayaenes land, setter vi kursen mot sivilisasjonen og USA! Her skal vi leve den amerikanske drømmen i to og en halv uke før vi avslutter eventyret - i New York City.

Fredag 31 juli: New York - Oslo

Fortsettelse følger...