Hjemlengsel og Bolivia

Det er rart hvor stor pris man setter paa familie, venner og hverdagslige ting hjemme, naar man er saa langt borte fra dem. Jeg har vaert alene i tre uker, men det foeles mer som tre maaneder! Hadde ikke trodd det skulle bli saa vanskelig etter saa kort tid, men jeg savner alle. Veldig. Mamma; jeg savner rene klaer, mas, og aa moete deg etter jobben paa tirsdager og tusle bort paa Moetestedet. Savner deg Pappa; som alltid er like blid og rolig hva det enn skulle vaere. Skulle saa gjerne tatt neste fly hjem og gaa i russetoget med Sandra, se Pettergull i finstasen og spise Gilde wienerpoelser hjemme paa 17 mai. Skulle oenske jeg kunne ta bilen bort til Beate, sitte utenfor og prate surr om alt og ingenting, eller kjoere rundt og hoere paa tyrkiamusikk. Skulle oenske jeg kunne bytte ut det blide ansiktet til Line bak kassa i matbutikken, her er det bare late slesker som saa vidt gidder aa trekke paa smilebaandet. Savner alle jentene, tyrkiaturene, fester, filmkvelder og jenteprat. Skulle gjerne hatt noen her som kunne stylet meg opp litt i min backpackertilvaerelse - Elisabeth, fort deg hit, kajalen min er borte! Det skal bli godt aa faa en ordentlig venn aa reise med, istedet for folk man moeter her og henger med et par dager foer de reiser videre. Jeg har det helt fantastisk paa tur, selv om jeg sitter og sipper litt naa. Gleder meg til aa see alle igjen!

Jeg har vaert i Bolivia i en uke naa, og liker meg kjempegodt. Etter 17 timer venting i Sao Paulo, gikk flyet videre til Lima, og deretter La Paz, Bolivia. Vi kjoerte inn i en stygg taake rett foer landing, og da jeg kunne se bakken bare noen meter under oss, gikk flyet RETT opp igjen. Vi sirklet i en stooor ring rundt flyplassen, og Herregud, saa redd jeg ble. Jenta grafset til seg Kristuskransen fra veska, og snudde seg mot vinduet for aa grine litt. Kransen gjorde sin plikt for lykke og vi landet trygt paa andre forsoek. Det var imidlertidig nok lykke for den dagen, jeg glemte nemlig aa ta med meg visakortet fra minibanken paa flyplassen da jeg skulle ta ut penger til taxien. Godt man har et mastercard liggende i lommebokji!

La Paz ligger i en dal 3600 moh. Paa veien fra flyplassen fikk vi utsikt over hele byen, med alle de stygge gamle murhusene som ligger klistret sammen og klamrer seg fast oppover i fjellsidene. Mitt foersteinntrykk av Bolivia er fattig. Veldig fattig. Folk har nok rett naar de sier at Bolivia paa en maate gaar bakover i tid. Her finnes KUN gamle rusthauger av noen biler, kun gamle falleferdige hus, og det finnes nesten ingen vanlige butikker. Langs veien staar gamle damer i tradisjonelle bolivianske klaer og selger ALT mulig rart. Penner og skriveboeker, pc-vesker og kameravesker. Mobildeksler og stikkontakter. Noen staar med svaere slynger med ledninger rundt halsen, noen selger sysaker og noen selger kosmetikk. Midt paa gata.. Merkelig..

Vel fremme paa hostellet jeg hadde faatt anbefalt av Frida som jeg moette i Rio, viste det seg at de hadde satt meg paa venteliste fordi de ikke hadde noen ledige rom for oeyeblikket. De viste meg til et annet hostell istedet. Jeg drasset rundt med ryggsekk og diverse remedier, opp og ned stupbratte gater, og klarte aa finne frem til Hostal Republica. Hostellet er kjempefint, og har, til en viss forbauselse, baade varme dusjer og dopapir. Jeg betaler ca 60 kr natta, og det er ganske dyrt her nede.
Sliten og lei etter flyreiser, bestemte jeg meg for aa sove noen timer. Det viste seg derimot aa vaere klin umulig, her er lufta saa tynn at det rett og slett var vanskelig aa puste. Jeg har i tillegg paadratt meg en god forkjoelelse, og det gjoerde ikke akkurat ting lettere. Jeg begynte en liten stund aa lure paa om jeg kanskje hadde faatt svineinfluensa fordi det var SAA vanskelig aa puste, og bestemte meg for aa ta en taxi strake vegen til en lege neste dag hvis det ikke ga seg. Heldigvis forklarte en paa rommet mitt at det er helt normalt aa ha det sann de foerste dagene i slik hoeyde. Dag 1 i La Paz var stort sett egentlig en ganske kjip dag. Jeg fant meg en kafe og spiste en hamburger i min troette ensomhet foer jeg gikk og la meg for kvelden klokka ni. Vaaknet foroevrig midt paa natta av at jeg nesten laa og gispet etter luft. Djiizz...

Allerede neste dag var formen bedre, men man foeler seg ikke akkurat som noen toppidrettsutoever naar man blir staaende og puste og pese etter hundre meter rolig gange i bortoverbakke. Brukte dagen paa aa bli litt kjent i byen, og fant, etter aa ha gaatt et kvarter i motsatt retning - frem til det beroemte heksemarkedet. Det er det kuleste markedet jeg har sett noen gang. Man finner alt mulig av klaer laget av alpakkaull, vesker, souvernirer, smykker, kokaprodukter og diverse hekserier. Jeg kjoepte to par ullsokker, en veske, en lue og tre smaa punger til en latterlig sum av ca 100 kr tilsammen..
Resten av dagene har jeg vaert med to soerafrikanske jenter, Claudia og Tessa. Vi har vaert nok en tur paa heksemarkedet og brukt litt penger, vaert paa Coca-museum og hengt i baren paa hostellet deres rett over gaten for der jeg bor. I motsetning til hjemme i Norge, har jeg foelt meg som en skikkelig party-pooper og gaatt og lagt meg senest klokka 23.00. Tragisk, hva? Kan ikke skjoenne annet enn at det er hoeyden som gjoer meg saa sliten.
Paa soendag dro jeg paa ekte boliviansk wrestling med et par australske karer og en israelsk roedtopp jeg har blitt kjent med paa hostellet. Vi ble trykt inn i en gammel idrettshall med en boksering i midten, og et helvetes leven. Noen turister satt nederst paa gulvet foran ringen, men mesteparten av publikum bestod av bolivianere, bayer, oldinger, damer og herrer - som syntes aa ha det overstadig festlig. Ikke at jeg skal uttale meg sa mye om mine kunskaper naar det gjelder wrestling, men det var saa DAARLIG at jeg ble sittende og smile oppgitt en stund foer vi tok taxi ned til hostellet igjen foer det var ferdig. Jajja, da fikk man slaatt ihjel den tiden!

Mandag slappet jeg av paa hostellet, gikk en siste tur paa heksemarkedet, og mannet meg opp til en 12 timers busstur til Uyuni klokka 21.00. Bussen var fin, vi fikk mat og drikke og saa film. Fra La Paz er det ca 55 mil til Uyuni, men ca 15 av disse er uasfalterte - altsaa grusveier. Litt ute paa natten vaaknet jeg av at bussen ristet og braakte saa sinnsykt at det var som aa sitte inni en toerketrummel. Vesker og ting humpet rundt paa gulvet, vinduene ristet seg aapne, og armlenet paa setet foran meg ristet seg av! Det var ikke bare bare aa ha en fis eller to paa lager naar det homper saa faelt, skal jeg si dere.. Fikk ikke sove noe saerlig mer, men det var interessant aa sitte og se ut av vinduet naar sola stod opp, vi naermet oss byen og folk satt paa jorder rett ved veien og dreit i lynga. Daarlig med dass i boliviansk fjellheim, gitt!
Etter aa ha lett meg ihjel etter mobilen som viste seg aa ligge godt gjemt nedi veska, ramlet jeg ut av bussen, sist av alle. Der stod en koselig liten mann og ventet paa meg og lurte paa om jeg var HINDA Fyhn. Joda, jeg var Hinda Fyhn, og han fulgte meg til byraaet sitt, hvor jeg hadde booket en tre dagers tur rundt saltslettene og naturreservater soer-vest i Bolivia.
Jeg fikk spist litt frokost og freshet opp trynet paa en deilig dass, og to timer senere bar det avgaarde i en sliten Toyota firehjulstrekker. Meg, amerikanske Jacob, ei japansk jente ved navn Migami, et fransk ektepar, en dritkjekk fransk gutt som ikke har hoert om saape og deodorant, hans far, og Elias, vaar lille bolivianske sjafoer og guide. Etter aa ha kranglet litt med turistpolitiet fordi bilen manglet brannslukningsapparat, og vi var en person for mye, fikk vi kjoere avgaarde, med saltslettene som foerste maal. Salar de Uyuni er verdens stoerste saltslette paa 10500 km2, ca 3600 moh. For 40 000 aar siden var det en gigantisk innsjoe her, som toerket ut og etterlot seg TI MILLIARDER TONN salt. Vi brukte dagen her, besoekte en gammel togkirkegaard, en oey med noen av verdens stoerste kaktuser midt ute i saltet, og overnattet den foerste natten paa et salthostell langt ute i oedemarka. Hele hostellet var laget av salt, gulvene var dekt med store saltkort, bordene og stolene var laget av salt, og jeg sov i en seng laget av salt.. Etter en god middag med suppe og lamastek (tror jeg), gikk jeg og la meg tidlig siden vi skulle videre klokka fem neste morgen.

Det ble morgen, klokka ble fem, og jeg og japaneren var de eneste vaakne sjeler aa see. Vi gikk ut og saa paa stjernene mens vi ventet paa at de andre skulle staa opp. Stjernebildet her er helt annerledes enn det hjemme, jeg tror aldri jeg har sett saa mange paa en gang. Helt spesielt, stedet var stille som i graven, og jeg talte 21 stjerneskudd paa en liten halvtime foer de andre kom. Vi spiste en toerr frokost, og dro videre. Det ble mye kjoering paa humpete fjellveier, trangt og svett, men det er saa mye fin natur at man glemmer det. Nesten da. Vi stoppet ved en lagune med masse flamencoer og spiste en knallgod lunsj Elias ordnet til oss mens vi knipset bilder av flamencoene - og hostet og blaaste bort for min del. Videre fikk vi motorstopp, jeg koste med en liten oegle som den stinkende franske fyren fant, mens faren hans hjalp til med aa fylle bensin fra svaere tanker som laa tjoret fast paa taket sammen med all bagasjen vaar.
Siste stopp denne dagen var Laguna Colorada, et naturreservat, nok en gang med masse flamencoer. Her skulle vi overnatte paa et aldeles jaevlig muggent hostell - hvis man i det hele tatt kan kalle det et hostell. Ingen dusj, null vann i springen, sprutlakkerte illeluktende doer uten laas, og kanner med vann vi maatte bruke for aa skylle ned med. Det er rett og slett tortur aa vaere jente paa et saant sted. Sengene var steinharde med pannekakemadrasser og foerti pledd, sjarmerende, sjarmerende! Naturen rundt var i hvertfall nydelig. Det var ikke mye annet aa gjoere her enn aa gaa tur rundt omraadet og spise litt middag, saa hele gjengen gikk og la seg i ni-tiden, vi skulle nok en gang opp klokka fem neste morgen. Det ble en iskald natt paa nesten 5000 meters hoeyde. Superundertoey, mamma's blaa ullsokker, genser, t-skjorte, to soveposer, pledd, snorking, hosting og lite soevn.

Humoeret var ganske paa baann torsdag morgen, da vi kom oss ut i den bitende kulda klokka fem, uten frokost. Vi kjoerte en stund i bekmoerket og stoppet ved noen geysirer - "Kjempefint, *klikk,klikk* " Jeg er sulten..." - og kjoerte videre til et sted med varme kilder man kunne bade i. Det hjalp ikke et fnugg at sola stod opp, jeg trodde virkelig jeg skulle fryse ihjel. To av gutta i gruppa badet i den varme kilden som holdt 35c. Tror det var lettere aa hoppe uti enn aa komme seg opp derfra, stakkars gutter - det var is paa innsiden av vinduene paa bilen, der vi andre stod og spiste frokost og slo floke. Etter en liten time stuket vi oss sammen i bilen igjen og kjoerte Jacob og fransk far og soenn til den chilenske grensa, sa hadet og lykke til. Saa satte resten va oss kursen tilbake mot Uyini og sju timer bilkjoering. Det ble sju lange, troette, tause timer, men alltid noe aa see paa utenfor vinduet. Naa og da kjoerte vi gjennom bittesmaa landsbyer med noen faa hus, en liten supermercado og dass for trengende turister. Jeg skjoenner ikke at folk kan bo saa isolert fra omverdenen, avstandene er enorme, og de har saa aa si ingenting. Stakkars barn som vokser opp saanne steder, jeg syns oppriktig synd paa dem.
Etter mil pa mil med sletter, daler, lamaer og grusvei kom vi omsider frem til Uyuni. Takk og farvel til mine reisekamerater de tre siste dagene - naa var det om aa gjoere aa finne seg en dusj foer bussen gikk tilbake til La Paz samme kveld. Guiden paa byraaet anbefalte meg et hostell like i naerheten. Det var aarhundrets beste dusj, for en ussel tier. Moette to sveitsiske gutter jeg ble kjent med i Rio, og ble staaende aa skravle litt med de en stund. Gikk og fant meg litt mat, og kom meg trygt og tidsnok paa bussen, ren og pen og fornoeyd.
Jeg ankom La Paz klokka halv sju i morges, praiet en taxi rett tilbake til hostellet som ikke hadde noen ledig seng til meg - enda jeg betalte den for tre dager siden. Ventet i 20 aar og fikk omsider en seng, men har ikke tid til aa sove enna, i dag skal jeg vaske klaer og organisere ryggsekk - for ca 67 gang paa 3 uker.